Reiser, stevner og kameratskap 1 ... 12 13 14 15 16 17 18 19 20

Reiser, stevner og kameratskap

səhifə18/20
tarix11.06.2018
ölçüsü388.76 Kb.

Reiser, stevner og kameratskap


Den virksomhet som kom i gang de første år etter krigen bygde på de tradisjoner som var opparbeidet før krigen. Styret tok opp medlemsmøtene med saksbehandling, etterfølgende underholdning, opptredener, lek, dans og bevertning. Dette hadde stor betydning for kameratskapet og det sosiale livet i klubben samtidig som medlemmene fikk mulighet til å følge med i de oppgaver styret arbeidet med. Utover 1950-årene begynte imidlertid oppslutningen om medlemsmøtene å dabbe av både blant de unge og de eldre. Det ble gjort flere forsøk på å holde liv i interessen, men medlemsmøtene i sin karakteristiske form begynte å falle bort. Det ble imidlertid fortsatt arrangert årsmøter og fester ved enkelte anledninger. Juletrefester er fortsatt et årlig tiltak.

Den avtagende interesse for medlemsmøtene var et varsel om en ny tid og en annen holdning til idrett. Det var ikke tegn på avtagende interesse for svømming, men at interessen for svømmingen ble større enn dans og sosial omgang. Interessen for trening, reiser og konkurranser var økende, og rekrutteringen av barn og ungdom-mer ble større og mer aktiv enn noensinne. En tilsvarende interesse kom fra foreldrene som sluttet opp om svømmeklubben gjennom foreldregrupper. De hjalp til med økonomiske problemer, transport og praktisk hjelp på mange måter. Det er grunn til å tro at for svømmerne før krigen var det sosiale, leken og moroa kanskje viktigere enn selve svømmingen. Treningen ble ikke tatt så engasjert som i dag. For de unge var svømmeklubben mest et sted å være og noe å være med på.

Den nye tid setter svømmingen i sentrum, men på en slik måte at de unges behov for sosial omgang og kameratskap blir dekket gjennom trening, reiser, stevner og det samværet med andre som følger med. Vi ser dette i en intens og interessert trening, stor bredde og langt bedre resultater. Svømmingen i dag engasjerer de unge fullt ut, og de føler ikke så stort behov for sammenkomster med dans og underholdning. De har en positiv holdning til klubbens styre og ledelse, og uttrykker sympati med ledernes arbeid med å legge forholdene til rette. Ledernes arbeid gjør at de kan gå fullt inn for svømmingen. Marit (Brekke) Torp uttrykker forholdet til administrasjonen slik: «Vi hadde lite med administrasjonen å gjøre, alt gikk liksom av seg selv. Foreldre kjørte oss til stevner, og skulle vi lenger av gårde, var alt det praktiske ordnet til punkt og prikke. Det var aldri problemer sett fra svømmernes side. Finn Tønnesen var den som ordnet alt.»

Dette tyder på at det svømmerne ønsker, er å få gå fullt inn for svømmingen og ikke bli trukket for mye med i ikke-idrettslig virksomhet. At svømmingen er hovedsaken ser vi også ved at flere svømmere uttrykker at de syntes de fikk for lite treningstid før. Kari (Vatne) Backe sier: «Husker bare problemene med å få nok treningstider på badet. Blant annet med å få til morgentrening før vi gikk på skolen.»

De unge er sammen i fritida og bygger opp kameratskap som binder dem sammen for alltid. På spinnesiden er det fremdeles syforeninger som bygger på venninnegrupper fra den gang de var aktive jentesvømmere. Ved direkte spørsmål er det ingen av de unge vi har snakket med, som uttrykkte savn av restauranter, diskoteker, street-kjøring, fritidsklubber, flere TV-kanaler. De får den kontakt de føler behov for gjennom svømmingen, skole og andre aktive interesser.

Opplevelse av kameratskap og samhold er et gjennomgående trekk for det de forteller om hva klubben har betydd for dem. Kari (Vatne) Backe skriver: «Kan ikke huske spesielle arrangementer utenom det sportslige — men det trengtes faktisk ikke! Vi var svært sammensveiset, og var sammen bestandig både før trening og etterpå! Treningsleirene i Grimstad gjorde nok masse for at vi ble så gode kamerater, videre leiren på Hvaler. I det hele tatt all reisingen vi gjorde sammen, og alt vi således opplevde sammen!»

Anne (Nygaard) Holm gir uttrykk for det samme: «Vi hadde det alltid morsomt og hyggelig på turer til forskjellige stevner, treningsleirer osv. Jeg kan ikke huske noen form for sjalusi imellom oss. Tvert i mot gledet vi oss over hverandres fremgang og resultater. Vi ble så sterkt sveiset sammen at vi nå i dag, nesten 30 år etter, stadig har kontakt med hverandre.»

Treningsleirene var et viktig sosialt og idrettslig tiltak som Finn Tønnesen fikk i stand på 1950-tallet. En av disse ble lagt til Grimstad i 1954. Der var det en fin svømmestadion og gode forhold for camping og å trene. De dro med skøyte fra Moss til Arendal med fullt utstyr for camping, matlaging og trening. Et voldsomt vær på overreisen førte til at flere av deltakerne tømte sitt indre for sine venner fiskene i havet. Toget brakte dem videre til Grimstad, der det ble ekte campingliv med matlaging og stell som gikk på omgang. De hadde to treningsøkter hver dag hvor de svømte, drev med styrketrening og løping. De hadde også fritid hvor de kunne se seg om i Grimstad og drive omkring for seg selv.

På Ormtjern var det flere treningsleirer om sommeren. Klubben hadde fått til et godt treningsanlegg der, og så fikk de bruke hytta og uthusene til Tistedalens Turn- og Idrettsforening til overnatting og forpleining. Gudrun (Johannesen) Larsen forteller hvordan de ordnet seg: «Alle jentene + Tore Holm Olsen og hunden hans, Gaya, sov inne på hytta. De andre guttene lå i uthusene. Tore var alltid der jentene var. Det var som det skulle være.» Det verste ved stedet var temperaturen i vannet som kunne bli temmelig lav.

Astrid (Olsen) Voldsund forteller at de spiste Joika-kaker til middag (ofte) og masser av brød til morgen- og kveldsmaten. Det var ellers tradisjonell kjønnsdiskriminering på visse områder. Guttene skulle hente ved og fyre i ovnene, og jentene skulle lage mat. Så blir det fortalt at hvis jentene mislyktes med matlagingen, ga guttene dem «rævdunk». Jenta ble da holdt i armer og ben og dunket med baken mot golvet. Fy!

De hadde treningsleirer på Nordre Sandø som også ble preget av svømmernes spesielle stil. Det ble gjennomført en obligatorisk hårklipp hvor de satte en bolle over hodet og klippet rundt. Tore Holm Olsen og Fritz Bergstrøm fortsatte å klippe hverandre med en brodersaks. Resultatet ble en egen hakkete variant av en moderne punkerfrisyre. Det var fint vær de somrene, og med sine originale hårfrisyrer og brunstekte kropper ble de omtalt som «indianerne» av normale folk på øyene. De hadde en gummibåt som de rodde til Gravningssund med for å handle. Når de kom til butikken holdt betjeningen på å få slag.

Norges Svømmeforbund hadde også treningsleirer som haldensvømmerne ble uttatt til. Det fortelles om leirer på Håøya, Flisa, Lillestrøm, Kongsten og flere andre steder i Norge. Mange var også sammen på leirer i Sverige, Danmark, Finnland, Tyskland, Skottland og England. På disse leirene traff de svømmere og trenere fra andre byer og land. Det utvidet kameratskapet langt ut over den nære krets i klubben. De fikk også viktige nye impulser til trening og teknikkforståelse.

Det er mye reisevirksomhet som følger med konkurransene og treningsleirene. Før krigen leide klubben buss som hadde plass til svømmerne og også venner. Bussreisene var noe for seg selv. Det ble sunget, fortalt vitser og historier og holdt mye leven og moro. Rutebileier Jacobsens sjåfør Stenersen var et muntrasjonsråd som livet opp med treffende kommentarer til alt. Lillian (Johannesen) Olsen minnes en klubbsang som gjorde bussen til et reisende kor. Forfatteren ønsker ikke å bli avslørt, men sangen gikk på melodien Alexander Ragtime Band (noe forenklet):
Å, for en fart, og for stil,
der krysser vannet som en pil.
For HSK vi svømme må,
vår ære må vi holde på.
Vi fra Haldens Svømmeklub
skal sette skrekk i folket.
Kom bare an og prøv i vann,
der skal vi vise hva vi kan.
Etter krigen ble det etterhvert for dyrt å leie buss til reisene. De måtte gå over til tog, og det begrenset hvor mange som kunne være med. Det var dårlig med tilskudd til reisene, og ofte betalte de aktive reisene selv. Det er ikke mulig å nevne alle de reiser og stevner svømmerne har vært med på, men rike minner har de gitt. Kvinner er kvinner også i svømmeidrett. Kari (Døhlen) Aarsund forteller at de kunne se med misunnelse på andre som dukket opp på stevnene med stilige badedrakter. Den tradisjonelle drakten var sort, og det ble furore i rosenes leir da Liv Fosdahl en dag stilte i vinrød silkebadedrakt. Ennå verre ble det når alle damene fra Askim stilte i lyseblå badedrakt. Begeistringen sloknet imidlertid da draktene ble gjennomsiktig når svømmerne kom opp av vannet (Karis påstand).

Kari (Vatne) Backe nevner for 1950-årene: «— vi var ofte på stevner utenbys — i Oslo, Askim, Bergen, Skøvde, på Sørlandet, Moss, Horten, Sandefjord. Reiser til KM, ØM, NM, Roald Amundsenstafetten på Ingierstrand, julesvømmingen i Torggata Bad i Oslo, landsidrettsstevne for de høyere skoler og mye mer.»

Gudrun (Johannesen) Larsen forteller at hun fikk sin første flytur for å delta i innendørs NM i Bergen i 1964. Flybilletten har hun oppbevart som suvenir. Den kostet kr. 196 tur—retur. I Bergen fikk de tid til å se seg om og tok turer med Fløybanen, besøkte Akvariet og Fisketorget. De traff svømmere fra andre klubber som de møtte igjen på andre stevner. Gudrun forteller at haldensvømmerne ble ertet for dialekten, men det hele var på et vennskapelig plan.

Den tid de reiste mest med tog hendte det at svømmerne måtte reise alene. Klubben hadde ikke råd til å koste på noen trener eller leder som kunne følge med. Per Holm Olsen forteller at de ofte dro til Oslo med toget for å delta i stevner der. Det var dagsturer hvor de tok morgentoget inn, deltok i stevnet og tok kveldstoget tilbake. De kom da til Halden ved 10-tiden om kvelden. Per forteller at det var et godt idrettsmiljø i Halden på den tiden. Alle haldensere fulgte interessert med i hvordan det gikk for svømmerne, bryterne, roerne og Tor Olsen i Halden Idrettslag. Alle var i toppen for sine grener. Haldenfolk visste når svømmerne var i Oslo og svømte, og da de kom vandrende opp Storgata om kvelden, ble de møtt av folk som spurte: «Åssen gikk det a, guttær?» Så måtte de stoppe og fortelle om resultatene.

Noen foreldre var betenkte over å la de yngste reise alene på denne måten. Da Per skulle på sin første tur, 12 år gammel, måtte mammaen forhøre seg hos Finn om noen ville passe på ham. Øivind Hansen forteller at han var 10 år første gang han skulle reise med tog til Oslo for å svømme. Atle og Frode Melberg var den gang helter for de yngste. De fikk i oppdrag å passe på Øivind, og det syntes Øivind var gildt. Han forteller: «Jeg husker ennå hvor stolt jeg var, og hvor morsomt og spennende det var.»

Reisene var ikke bare svømming og konkurranser. Det var også opplevelser knyttet til andre mennesker og steder. 1 1963 var haldensvømmere med i UE, Ungdommens Europamesterksap i Dortmund i Vest-Tyskland. Marit (Brekke) Torp forteller fra reisen: «Turen til Dortmund i Vest-Tyskland var en stor opplevelse. Togreisen fra Hamburg til Dortmund lærte meg mye om industri-Tyskland. Det gjorde inntrykk å se bombede hus som stod igjen som ruiner etter krigen side om side med moderne bygninger. Besøket i Westfalenpark var enormt flott. Det var en egen følelse å representere Norge i utlandet hvor det deltok mellom 10 og 15 land. Det var festlig å møte ungdommer fra hele Europa.» . . . «Jeg husker en svømmer som hadde mistet en fot, men som likevel stilte opp i konkurranse med oss funksjonsfriske. Det syntes jeg var flott gjort den gangen, da var handicapidretten ikke kommet så langt som nå. Det har jeg tenkt på i ettertid. Kanskje man kunne arrangere noe felles en gang i mellom for både funksjonshemmede og funksjonsfriske? Det hadde sikkert vært til gjensidig inspirasjon.»

Det var nok morsomt med den friheten svømmerne følte når de dro ut på egen hånd. Det fikk dem til å finne på de merkeligste ting. Runa (Holm) Bye forteller: «Veldig ofte fant vi på noe tull og tøys som ble til pussige episoder. En gang satt vi på huk med hverandre på fanget i en lang rekke og spiste is utenfor Studenten på Karl Johan i Oslo. Innerste mann satt med ryggen mot veggen. Tilsammen dannet vi en lang hale utover fortauet. Folk stoppet, glante og 10.»

Eva (Eriksen) Hansen forteller at Runa Holm og Bente Sæther en tid hadde kortklippet guttesveis og gikk kledd i olabukse og gutteskjorte. På et stevne i Oslo skulle de til damegarderoben for å skifte, men ble tatt for å være gutter. Den kvinnelige badevakten henviste dem til guttegarderoben. Det nektet Runa og Bente blankt, og bedyret at de var jenter. Til slutt lot badevakten seg overtale til å bli med dem inn i damegarderoben for å bli overbevist.

Den trange økonomien ga seg også utslag i primitiv overnatting og forpleining. Det var ikke uvanlig at de måtte ta med seg sovepose og sove på golvet i gymnastikksaler eller andre lokaler. De spiste sin frokost på golvet, drakk vann fra springen til maten eller kjøpte seg en kartong med melk, som de satte ved hodeputen. Om et stevne i Frognerbadet i Oslo forteller Frode Melberg at ingen hadde ordnet med overnatting da de møtte frem. Etter litt febrilsk virksomhet dukket det opp en mann som kunne tilby dem plass på loftet over sin garasje. Dit måtte de klatre opp på en stige, og så krype ned i sine soveposer. Et problem oppsto om morgenen da de uforvarende reiste seg opp. Det var så lavt under taket at de skallet hodet i takbjelkene. Frode tilføyde at det å bo kummerlig ikke hadde noe å si på resultatene. Det hadde sin sjarm, og svømmerne opplevde det som en naturlig sak. Da Halden arrangerte junior NM i 1986, var deltakerne innkvartert i idrettshallen på Remmen. Det ble akseptert av ungdommene fra hele landet.

Overnattinger har også skjedd hos private både i Norge og andre land. De har bodd sammen med andre svømmere i deres familier, og mange vennskapsforbindelser er knyttet på denne måten. Ungdomsherberger har også vært populære steder å overnatte på selv om de ofte har restriksjoner som må overholdes. Anne (Nygaard) Holm har en historie om dette: gang vi var på svømmestevne i Moss, overnattet vi på et ungdomsherberge ved Vannsjø. Da lyset var slukket, og vi trodde at alle sov, snek vi oss ut av et åpent vindu iført badedrakter. Vi var 7-8 jenter som ville en tur til en danserestaurant på den andre siden av sjøen. Vi svømte over, men slapp dessverre ikke inn på grunn av ureglementert antrekk. Da danset vi litt for oss selv utenfor, og svømte så tilbake igjen. Vel tilbake, prøvde vi å snike oss inn, men så glapp rullegardinen og for opp med et brak. Vi ble avslørt og måtte stå skolerett og ta imot kjeft av verten, drivende våte, slukøret, men likevel lattermilde.»

Ved vår samtale med klubbens juniorer og elitesvømmere sier de alle at reisene har vært rike opplevelser. De liker stevner hvor de møter svømmere fra hele landet, får venner og kan prate om trening og alt mulig annet. De setter også pris på stevner hvor de kan få tid til å se seg omkring. Det er forskjell på denne muligheten ved stevnene. Noen stevner blir kalt stress-stevner. Da er alt «timet» på minuttet, men stress-stevnene er ikke så ille for svømmerne som for arrangørene. Arrangørene må passe på å få svømmerne på plass i rett tid, få dem klare til start, få dem opp av vannet etterpå så neste heat kan komme av gårde. Svømmerne får kanskje ikke mer enn 5 sekunder for å komme seg opp på og det kan virke masete. Det er jo litt moro å ligge i vannet og vinke til publikum, fotografer og TV-kameraet.

Nå er det vanlig at svømmerne skal få tid til innsvømming i bassenget utenom stevnetiden. Slik tid må fordeles på alle lag, og da må de ofte opp tidlig om morgenen for å få sin innsvømmingstid. Selv om slike stevner virker hektiske, vil svømmerne ha tid til å farte omkring og se hvordan folk lever og har det. De får også tid til kamratslig og selskapelig kontakt med de andre de møter. Mange reiser gir derfor inntrykk som gir minner for livet.

Jarl Inge Melberg deltok på det norske juniorlandslaget i Skottland, og bodde sammen med svømmere fra en rekke nasjoner på et stort gods. Han traff også svømmere fra andre steder i Norge og fikk mange norske og utenlandske venner. Det ble arrangert sightseeingsturer og opptredener som skapte vennskap mellom dem alle. Når svømmerne på disse måter blir venner, så blir konkurransene en kamp mellom venner. Holdningene til konkurransene synes ellers å variere etter det nivå svømmerne ligger på. Det skjer forandringer fra nybegynnere og opp til elitenivået.

De yngste begynner i svømmeklubben fordi de har kamerater som er med. De synes det er moro å være sammen med sine bestevenner. Cato Grønnern innrømte åpenlyst at han begynte i svømmeklubben fordi han ble forelsket i en av jentene. Intime motiver kan følgelig også ligge bak. Mange foreldre tar også sine unge med til svømmeklubben for å få dem til å lære å svømme, og for å få dem med i et godt sosialt miljø. Konkurransene blir mindre høytidelig på begynnerstadiet, og er mer en slags lek som de driver med sammen med de andre. I begynnelsen kan nok de første konkurranser virke alvorlige, og Atle Melberg fortalte at han var fryktelig nervøs for sitt første stevne. Det kom han fort over, og så ble konkurransene en lek.

Et nytt trinn i utviklingen inntreffer når de begynner å mestre teknikken. Da kommer en opplevelse av fryd ved å føle gliden i vannet, føle at de får det til og merke at farten øker. Svømming blir morsomt i seg selv. Denne opplevelsen blir forsterket når de får gode tider i konkurransene og setter personlige rekorder. Nils Henrik Bjurstrøm sier at dette betyr mest for ham i konkurransene. Han gleder mest når han setter «pers». Setter han ikke pers, blir han irritert og sier: «Æsj!» Vibeke Ystrøm synes det samme og sier: «Hvis jeg forbedrer meg med noen sekunder på en 100 m og får en 100. plass, vil jeg være mer fornøyd enn om jeg får en 5. plass uten å forbedre meg.» På dette trinn følger de også med hvordan det går med de andre, og alle gleder seg over den fremgang de andre gjør.

I Haldens Svømmeklub er de kommet langt med å se på konkurrentene som venner. Mindor Aksnes kjørte ofte svømmerne til stevner i sin private varebil, og satt da og lyttet til det svømmerne pratet om etter stevnene. Det som slo ham var hvor positivt de snakket om hverandre. Det var beundring og skryt av dem som hadde gjort det godt, det var trøst og oppmuntringer til dem som mente de hadde gjort det dårlig. Det var også utbrudd av ergrelser og kommentarer om tabber de hadde gjort.

Når teknikk, utholdenhet og styrke øker, og de får erfaring med å vinne, forbinder gleden ved å svømme seg med gleden ved å vinne. Det blir morsomt å vinne, og det danner seg en forventning om å vinne som gjør konkurransene mer spennende. De legger opp treningen og innsatsen for å vinne, og ikke bare sette pers. Dette er holdningen på elitenivået i konkurranseidretten. Jarl Inge Melberg sier ettertrykkelig at de som er kommet på elitepartiet, må trene og gå fullt inn for å vinne i konkurransene. Gjør de ikke det, har de ikke noe på elitepartiet å gjøre. Det å vinne gir en opplevelse av spenning og glede som er toppen for en idrettsmann. Det viktige er opplevelsen i seg selv, og ikke belønningen som følger med i form av premier, jubel og positiv omtale i massemedier. Nils Henrik er nok på dette trinn, for han utfyller sin tidligere bemerkning ved å si: «Det morsomste er nok både å sette pers og å vinne.» Av det følger at det morsomste en svømmer kan oppleve, er både å bli mester og å sette rekord.

Svømmerne på dette trinn må være psykisk rustet til å ta forventningene fra presse, TV, publikum, trenere, ledere, foreldre og venner med avslappet ro. De bør få leve i et miljø som er klar over at bare en person kan vinne, og hvor folk gleder seg ved idrettslige prestasjoner selv når vinnerne ikke er fra deres egen gruppe. Denne holdningen må også gjelde for svømmerne selv. Den representerer det sunneste tegn på et godt idrettslig og sosialt miljø.

Disse tankene har vi fått fra aktive svømmere i dag. Elitesvømmerne som vi har snakket med, innrømte at de kunne bli skuffet og ergerlige om noen tiendeler skilte dem fra en seier, men sa at skuffelsen ikke varte lenge. De er innstilte på å unne den som vinner seieren. Det innebærer også å godta et nederlag uten å gi opp, men fortsette treningen for å prøve å lykkes i neste omgang. Elitesvømmerne ser på konkurrentene som venner. Nils Henrik sier: «Er vi venner med våre konkurrenter før et stevne, er vi fortsatt venner etter stevnet selv om vi blir slått. Hvis noen blir sure for et nederlag, er det dem selv det er noe i veien med, ikke den som har vunnet.»

Bilde- og illustrasjonstekster kapittel 11:

Side 214:

Haldensvømmere på reise med bussen Sølvpilen. Rolf Bukholm, Marit Eriksen, Ebbe Samuelsen, Gudrun Andersen, Inger Johannesen.

Side 215: Reise til Drammen i 1939. Stående Inger Johansen, Gudrun Andersen, Lilian Johansen, Ivar Andersen, Ellen Tønnesen, Grethe Hagelund, Sam Melberg, Ole Grundstrøm, Gunvor Johansen, Oddvar Stene, Fridtjov Stene. På huk: Finn Tønnesen, Bremer Hagelund, Åse Joelsen, Leif Sand, Kari Berg, Elsa Olsen, ? Halvorsen. Side 216:

Svømmere som hadde revy på Venåshytta under krigen.

Side 217:

Stevnekomiteen for junior NM i Halden 1985. Tom Børresen, Halvor Nome, Sølvi Olsen, formann Yngvar Karlsen, Finn Tønnesen, Trond Nøstvik. Fotografen for bildet, Jan Erik Sørlie, var også med i komitéen.

Side 218:

Premier til Atle Melberg i 1973. Leveres av tidligere formann Bjørn Amundsen, trener Sven Johansen og årets formann Anne-Marie Bakkene.


Ola Øyen med formannsklubba sammen med Erling Kristiansen. Erling var mangeårig krets- og forbundsdommer og en tid formann for Østfold idrettskrets. Side 219:

Lars Larsen overlater formannsvervet til dagens leder Dyril Melberg på årsmøtet 1987.


Haldensvømmere på reise til Horten 1957. Foran Jan Hauge, Gro Svendsen, Herdis Larsen. Rekke bak Tore Holm Olsen, Anne Nygaard, Ivar Larsen. Bak der igjen Cato Grønnern, Ellen Nygaard, Eva Eriksen, Åshild Brekke, Kari Vatne, Eva Eriksen, Bakerst Torkel Heide. Side 220:

Reise til Bergen i 1959. Eva Eriksen, Åshild Brekke, Jan Hauge, Steinar Hansen, Bjørn Ekstrøm, Cato Grønnern, Tore Holm Olsen, Kari Vatne, Åse Stadshaug, Runa Holm, Gro Svendsen, Herdis Larssen, Bente Sæther.

Side 221:

Klar til avreise til treningsleir på Flisa 1973. Trener Svend Johansen, Vivian Hoffstrøm, Trine Thoresen, Åse Adler Nilsen, Eva Beate Johansen, Rita Vik, Hilde Olsen, ?, Marit Bakkene, Ann-Margrethe Johansen, Ove Sanna, Else Frø-skeland, Ole Edon Johansen, Inge Hansen, Tor Svendsen, Beate Tønnesen, Stein Aamodt, klubbens leder Anne Marie Bakkene. Delvis skjult Thormod Madsen, Trond Forstrøm, Øivind Madsen. Anne-Marie og Erik Bakkene var reiseledere.

Side 222:

Sjåfør Stenersen og haldensvømmere på tur til Arvika i Sverige 1938.

Side 223:

Sølvpilen utsmykket med Gunvor Johannesen og Marit Eriksen.

Side 225:

11972 dro idrettsungdommer fra Halden i buss til Holle-Grasdorf i Tyskland. De var inkvartert i tyske hjem og fikk dette minnebrev fra turen.

Side 226:

Svømmere på tur med sin frokost. Lennart Kleppe, Jarl Inge Melberg, Kjetil Eriksen, Kai Henning Melberg.

Side 227:

Unger som blir med i svømmeklubben fordi det er moro å svømme og konkurrere. Her har de vunnet pokalkampen mellom Østfoldbyene i 1983.


:

wp-content -> uploads -> 2016
2016 -> Uğura İnan Dizayn cdr
2016 -> Gangguan Kepribadian Tingkat kompetensi 2
2016 -> Słowniczek obcych wyrazów występujących w tekście książki1
2016 -> Deja vu: Fingerprinting Network Problems
2016 -> Circadian Rhythms and Shift Work
2016 -> Konflikt oder Krise? Eine Definition
2016 -> Kontrakt om tilskud under Erasmus+ programmet til uddannelses- og praktikophold for elever I erhvervsuddannelserne
2016 -> Gambaran gaya hidup pada anggota komunitas


Dostları ilə paylaş:

©2018 Учебные документы
Рады что Вы стали частью нашего образовательного сообщества.
?


r-q--q-o-r-b---shif-66.html

r-q--q-o-r-b---shif-70.html

r-q--q-o-r-b---shif-75.html

r-q--q-o-r-b---shif-8.html

r-q--q-o-r-b---shif-86.html